Samiske kulturminner

 

... det har gått mange mennesker før oss 

gjennom skogene, over fjellene ...

Turbok om samiske kulturminner

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

«Dette må vi spørre noen om», sa de i 2008 i Beiarn, da praten kom inn på mulige samiske kulturminner i Beiarn og Saltfjellet. Arbeid startet straks og har nå etter 16 år resultert i ei vakker bok, takket være ildsjelene Gry H. Sivertsen, Rudolf Ingvaldsen, Gunnar Storhaug, Åge Sevaldsen og forfatterne av turboka: Toril og Knut Sivertsen. Sametinget har i mange år gitt økonomisk støtte til registreringsarbeidet.

Forfatterne har pitesamisk opphav, og det er flott at den pitesamiske kulturen blir mer synlig. Områdene sør for Saltfjorden og nord for Ranfjorden regnes som det pitesamiske kjerneområdet i Norge.

 

Offerplass
I området Tverråsandan ligger en steinsatt offerplass. Omkretsen er vel en meter. Mange regn til menneskelig aktivitet i nærområdet. Plassen ble tilfeldigvis funnet av en rypejeger. Beiarn kommune. 

Fotograf: Toril Sivertsen

«Samiske kulturminner» er ei nett, lett og informativ turhåndbok om 27 godt illustrerte steder med severdigheter i barsk natur. På knapt 90 sider, hvorav 50 helsider med meget gode fotografier. Omtrent halvparten av kulturminnene ligger i Beiarn, de øvrige er lokalisert i Rana og Saltdal. 

All tekst er på norsk og kapitteloverskriften har i mange innlegg også det samiske navnet:

Stabburstomt, Tjiegnalis /Djupvatnet, Tollådal,
618 meter over havet og GPS-koordinater i W33-systemet.

GPS er en fornuftig henvisning i ødemarka. Likevel tror jeg at både sofanyteren og turgåeren savner et kartutsnitt. Hvor langt unna er dette fra stien vi står på nå?

Arbeidslaget bak boka har gjort en betydelig innsats for å finne gamle kulturminner. Bl.a. ble det i 2013 funnet 60 tjæremiler i Tollådalen. Dessuten har de funnet igjen samiske steder som er omtalt i litteraturen, bl.a. et samisk offersted nevnt i Axel Hagemanns bok «Blant lapper og bumænd» fra 1889.

Hvor viktig dette nybrottsarbeidet er, skjønner vi når et spektakulært kulturminne, en offerplass i området Tverråsandan ved elva Tverrågas begynnelse, tilfeldigvis ble funnet av en rypejeger. En eldre mann på over 90 år, som i alle år hadde gått i området, visste ikke om konstruksjonen.

Forfatterne tar i boka forbehold om enkelte funn kanskje ikke er et gammelt kulturminne.  En steinformasjon kan være naturskapt uten at mennesker har benyttet det til religiøse, sosiale eller yrkesmessige aktiviteter.

Samisk boplass med fjøs
I Tollådalen bodde Anna-Greta Jakobsdotter noen år sammen med sine geiter. Hun hadde «fjøs» mellom de to steinene. Hun var gift med Nils Johannsson, men de bodde ikke i lag. I Tollådalen er det flere kulturminner knyttet til Anna-Greta. Beiarn kommune. 

Fotograf: Toril Sivertsen

Turboka, som jeg velger å kalle den, har sin største styrke i lokaliseringa og fotografiene. Opplaget er på beskjedne 400 eksemplarer, kanskje fordi utgiverne tenker at kjøpergruppen stort sett er spesielt interesserte? Det er neppe riktig, en ny utgave kan nå mye lenger hvis teksten blir redigert, utvidet og supplert.

Tekstene oppfattes av denne anmelder som lite samstemt. Noen notater er kanskje fra tidlig i registreringsarbeidet, andre er ferskere nedtegnelser. Forståelsen og tolkingen av funnene har endret seg over tid, og kildereferanser er ikke samstemt mellom kapitlene på side 7 og 44. Stedsnavn varierer også, uten at leseren forstår hvorfor. Hva er forskjellen mellom Haron og Harondal? 

 

 Sirkel i terrenget
 På ei frodig gresslette vest for Nordre Bjøllåvatnets sørside ligger en sirkelrund fordyping som ser ut som den er skapt av mennesker. Diameter ikke oppgitt. 20 m nordvest for sirkelen er en kvit kvartsstein lagt oppå ei flat heller. Arkeologer antar at dette er en rituell plass. Saltdal kommune. 

Fotograf: Tommy Sivertsen

Det er vanskelig å lese korrektur på egen tekst. Derfor må det alltid være eksterne korrekturlesere som både sjekker språk, fakta og oppsett. Funnstedenes høyde bør beskrives på kun én måte. Kort sagt, en språkvasker bør gjennomgå teksten og gi den en enhetlig stil og form. Både med tanke på neste opplag og eventuelle andre utgivelser, for det er mange andre samiske kulturminner som kan trekkes fram.

Hvis målet er å nå flere lesere, bør enkelte ord forklares i tekst eller fotnoter; Stallo, tjæremiler, Árran. Kulturminner forteller om folk før oss, og mange historiske personer er nevnt i teksten. Storlappen er omtalt flere ganger, og mange kvinner er nevnt. Et par oppsummerende sider til slutt med navn, fødsels- og dødsår vil minne leserne om at det har gått mange mennesker før oss gjennom skogene, over fjellene.

Enn så lenge kan vi nyte boka, se på de flotte bildene og vurdere når vi skal ta turen sjøl.

Toril og Knut Sivertsen 
Samiske kulturminner
Et utvalg av registrerte kulturminner i Beiarn og Saltfjellet
Eget forlag - 2024, 90 sider - 15,5*19 cm

Avisa Nordland 15. januar 2025

 

Årbok for Vågan 2024

Storfembøringen Vågar

Årbok om naturens og kunstens ressurser

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Årbok for Vågan - Skolp 2024, inneholder mye interessant stoff; jeg velger å omtale noen av de artiklene som jeg har hatt størst glede av. Ukommenterte, historiske kilder som Povl Simonsens rapport fra en befaring i Vågan, og dokumentet «Den nye storkommunen på Aust-Vågøy» er det ikke naturlig for meg å knytte kommentarer til.

Gry Falch-Olsens to bidrag i Skolp 2024: «Huset i Gammelveien 2 – butikken til J.M. Olsen» og «Øylivet med lofotferga» er en fornøyelse å lese ikke minst på grunn av sine litterære verdier. Gry Falch-Olsen understreker at butikken var et familieanliggende. Alle var med på små og store oppgaver fra de var bittesmå: «De beste oppgavene var på et tidspunkt å få lov å stå i pakkedisken og lage kruseduller på gavebåndet, og etter hvert som vi fikk moderne kassadisk, - å sitte i den og skyve varene ned den skrå disken.» - Men ellers får vi lese levende beskrivelser av pappa og mamma, farmor og farfar og andre familiemedlemmer.

Lofotferje - IV. 

Henningsvær skolekorps kommer heim i 1964 etter å ha deltatt på verdens største skolemusikkstevne i Oslo

Mathilde Bordewich

«Nu e ho Aslaug kommen, så nu kan vi legg fra kai», ropte billettøren Gutte mens han trakk den oppstrakte hånda ned med et rykk: «Den elskede ferga – som gav oss en flik av verden der ute – som gav oss så mye spenning i løpet av livet på øya.» Denne gangen skulle de til Svolvær på Sirkus Arnardo.

I tillegg blir vi som lesere informert om «Fakta om Gammelveien 2 – J. M. Olsen», samt om Lofot-ferjene og om når bruene og Nappstraum-tunnelen var på plass.

Hele 25 av bokas 180 sider er satt av til Kurt Atle Hansens artikkel om «Lyngvær i Lofoten – tidlig handelssted og industrieventyr». Artikkelen konkluderer med det som blir omtalt som en skapende treenighet i Lofoten: I 2024 er det 200 år siden handelsmannen Bordewich kom til Lofoten, 150 år siden ingeniøren Tenggren utviklet nye fiskemelprodukter og 100 år siden gründeren Mathilde Ovesen Bordewich etablerte sin hermetikkfabrikk i Henningsvær.

Ukrainske flyktninger i Lofoten 1945

Disse tre bidro altså til å løfte Lofoten inn i en ny periode med industriell utnytting av hele fisken som råvare og som fornybar ressurs. De forsto at mer av det næringsrike råstoffet som var hentet opp av havet: torskehoder og fiskeavskjær, altså guano, kunne bli verdifulle produkter. Kurt Atle Hansen skriver at den første framveksten av industri i Vågan var guanofabrikkene, trandamperier og tønnefabrikker.

I den tidligste industrifasen var det mye tungt, fysisk arbeid og enkelt produksjonsutstyr som gjorde at menn fikk jobbene. Utpå 1900-tallet da hermetikkfabrikkene kom, ble det i hovedsak kvinnearbeidsplasser.

Kurt Atle Hansen har noen interessante betraktninger om hvorfor ikke Lofoten fikk befesta sin posisjon som kreativ gründerregion: «I tillegg kunne Lofoten med bakgrunn i tidlig vannkraft og ny teknologi for grønn energi vært mer med i utvikling av klimavennlige og sunne produkter for verdensmarkedet. Slike konkurransefortrinn må utnyttes aktivt. I historisk perspektiv kan det synes som at Lofoten gikk glipp av gullkanta muligheter.» Vågan hadde i åra rundt 1885 - 1890 halvparten av alle industriarbeiderne i Nordlands amt og var slik i toppen av industriherreder i amtet.

Dagfinn Bakke - Foto: Kjell Ove Storvik

Om vi i dag ikke tenker spesielt på industri og industriutvikling i forbindelse med Lofoten, har det vært og er vel fremdeles en region som trekker til seg bildende kunstnere. Dagfinn Bakke kom imidlertid ikke lenger borte fra enn Kanstadbotn i Lødingen; redaksjonen har valgt å trykke opp hans tale ved jubileet til Svolvær kunstforening i 2011, men ikke å informere om at kunstneren døde 1. januar 2019. Ut fra hva Bakke sier om situasjonen «i dag», hadde det vært viktig å ta med en kort omtale av akkurat dette. DAN var som kjent maler, avistegner og illustratør og ble æresmedlem i kunstforeningen i 2017.

 
«Trygve Christensen, en for lite kjent Lofotmaler og billedkunstner» er tittelen på artikkelen til sønnene Bjørner Bodøgaard Christensen og Viggo Christensen. Artikkelen er blant annet illustrert med 17 av malerens bilder, deriblant en reproduksjon av Edvard Munchs «Pikene på broen». Sønnene forteller at de mange ganger har snakket om at de burde ha en utstilling av bildene i deres private samlinger. De håper derfor at utvalget av hans bilder i tilknytning til artikkelen vil gi et innblikk i Trygve Christensens liv som person og fagmann, men først og fremst som lofotmaler og billedkunstner.

Kong Øystein etter renoveringen.  Foto: Pål Had

ler

 Johan Kristian Larsen

Og så er det skulpturer: Kongen på haugen, kong Øystein i Kabelvåg som ble renovert, og som pensjonert advokat Pål Hadler forteller om. Noe tilsvarende ville Svolvær-folk også ha! Det hadde blitt nedsatt en komité allerede før krigen. William Hakvaag forteller den fornøyelige historia om da Svolvær fikk sin statue – fiskar’n. På grunn av vanskeligheter med å få samlet inn nok midler ble det bare mulig å finansiere en liten fisker, kalt Tusseladden. Som noen sørget for å fjerne i nattens mulm og mørke. Forfatteren av artikkelen har det eneste bildet som angivelig fins av den ynkelige figuren.

Aase Karlsen har derimot skrevet om det motsatte av en liten, ynkelig tusseladd. Den forhenværende rektoren ved Svolvær skole er datter – datter til Ragnvald Dahl eller Røverdahl. Han er en viktig aktør i Svolværs nære historie og starten på småkvalfangsten i Vestfjorden. Barnebarnet gjengir fortellinger om Røverdahl som ble fortalt rundt kjøkkenbordet heime.

 

Johan Kristian Larsen druknet under tur til fiske i Ullsfjorden, Lyngen, ikke gjenfunden.

Årbok for Vågan har undertittelen Skolp 2024. Ifølge lokalhistoriewiki.no er begrepet skolp i Finnmark brukt som betegnelse på det gamle, norske befolkningselementet der, eller om innflyttede nordlendinger, oftest som økenavn. Skolp er også benyttet om de bofaste i Lofot-væra.

Årbok for Vågan - Skolp 2024

Utgitt av Vågan Historielag, 49. årgang

 

Forsidebildet

På formiddagen 2. februar 2024 ble naustet med storfembøringen «Vågar» tatt av stormen. Båten ble knust til pinneved og naustet totalhavarerte. Rett og slett havari på flat mark. Foto: Odd Arne Sandberg

Avisa Nordland 13. januar 2025