Årbok for Tysfjorden 2025

Første årbok for Tysfjorden

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget 

Tysfjord kommune er en saga blott, den finnes ikke lenger. Dette har Tysfjord Lokalhistorielag tatt konsekvensen av, og skiftet navn på årboka fra og med årgangen 2025. Den heter ikke lenger Årbok for Tysfjord, men Årbok for Tysfjorden. Navneskiftet har ingen konsekvenser for leserne. Nedslagsfeltet er det samme, artiklene er tallrike, her er bilder og illustrasjoner i store mengder. Tysfjord-boka trykkes i A4-størrelse, og årets utgave har 182 nummererte sider og en informasjonsmengde som kan holde på lesernes interesse fra jul til påske. Innholdsfortegnelsen har nesten 90 titler.

 
Vi kan lese om geografi og historie, samer og nordmenn, bofaste og tilflyttere, industriens arbeidere og sjefer, tilflytta lærere og populære prester og en solid bolk krigshistorie. 
Årboka har en rekke gode portretter. Nils Kristian Sørensen skriver engasjert om Knut Kråkevik, en nyutdannet formingslærer fra Hardanger som kom på 60-tallet. Han ble gjennom 10 år i Tysfjord en ressursperson for undervisning, kunst og kultur. Aktiv innen sang og musikk, kirke, skole og nærmiljø. En innflytter som tenkte; hva kan jeg gjøre for bygda, og ikke hvor fort kan jeg komme meg sørover. Han satte spor etter seg.

Knut Kråkevik bygde om kirkebenkene i den gamle Kjøpsvik kirke til mindre sittebenker. De ble solgt for en rimelig penge til inntekt for den nye kirka som ble innviet i 1975. Foto: Nordlands Framtid 

 
En annen kulturpersonlighet var lulesamen Nils Olaf Ingvald Nilsen fra Musken som døde i fjor, 86 år gammel. Tysfjord kommune hadde mye storindustri, og for 50 år siden etablerte Nils Olaf sitt eget mekaniske verksted i Kjøpsvik for å selge tjenester til de store bedriftene. Engasjementet for det samiske var en hjertesak, og førte Nilsen til Sametinget i to perioder, jobb på Árran og lang innsats for de samiske områdene.  

Nils O. Nilsen dro til Oslo for å protestere mot Fosenutbygginga. Foto: Bård Eriksen

Historien om Nilsen er skrevet av John Gunnar Skogvoll, som også står bak et svært stort antall artikler, epistler og bildekavalkader i boka. Likevel bærer årboka preg av å være et teamarbeid, her er mange engasjert.

 
Det store formatet på årboka åpner for mange og gode illustrasjoner. Vi ser det tydelig på Skogvolls artikkel om Terje Skogekker og hans kunstnerverk. Nydelige malerier av nordnorsk natur og abstrakte bilder laget med egenprodusert temperamaling.

Terje Skogekker fanger nordlysets magi i med pensel og palett. 

1950- og -60-tallets juletradisjoner i bygda Hundholmen trekkes fram når Kristian Pettersen forteller om adventstiden med bakst og vask, juleved og juletre. Treet måtte være ei furu der greinene satt tett før den ble hugget og «tatt med heim og satt på en kors-trefot. Treet trengte ikke vann, og forble like fint, helt uten å drysse barnåler». Gavene var viktige, men ikke nødvendigvis dyre. Et halvlodd i Pengelotteriet kom gjerne fra tantene i Tønsberg. Her er mye å humre over for dem av oss som er voksne, og noe å undre seg over for de yngre generasjonene.

 
Krigshistoriene blir vi aldri ferdig med. Skogvoll forteller om noen tyske marinesoldater som døde på Korsnes i 1940 og ble gravlagt både en og to ganger. Et mysterium som fant sin løsning i kirkebokas notater. Forfatteren stiller til slutt et betimelig spørsmål: Hvorfor omtaler vi disse tyske soldatene i ei lokal årbok, Tyskland var jo den angripende part? Han påpeker at de unge mennene mellom 19 og 27 år neppe hadde hatt noe valg om å krige eller ikke krige. Også de hadde familier hjemme som ventet på dem. Parallellen til krigen i Ukraina i dag er nærliggende.

Artikkelen om Lars Levi Læstadius og den læstadianske vekkelse – er i seg sjøl grunn nok til å kjøpe årboka. Alle har vi hørt litt om Læstadius (1800-1861) og hans etterfølgere læstadianerne, som praktiserte en forholdsvis streng form for kristendom. Rykter, anekdoter og til og med filmer har spredt myter om den svenskfødte presten. Nils Kristian Sørensen beretter over ti sider om hans liv og virke. Lars Levi var ikke bare prest, han var botaniker, lulesame, forfatter og filosof. Kanskje var hans sosiale arbeid for sine tilhengere noe av det viktigste for dem? Vi lesere får her bl.a. forklaring på hvorfor læstadianerne verken hadde gardiner eller luksus i hjemmet sitt. Hyrden var utvilsomt en omsorgsperson for sin hjord. 

Lars Levi Læstadius levde fra 1800 til 1861 og satte store spor etter seg over hele Nordkalotten.
 

 
Læstadius’ kristendom og etikk har preget mange bygder og kommuner i Nord-Norge, med et kjerneområde i Nord-Troms. Jeg tror flere årbøker kunne trykket denne artikkelen, tatt i betraktning av Læstadius’ omfattende virke. 

Et av to sidefelt på altertavla i Jukkasjärvi kyrkje hvor vi ser Læstadius refser noen menighetsmedlemmer. 

 
Fortellinger om sjø og fjord, båtreiser og besøkende er sjølvsagt omtalt i årboka. Kristian Pettersen forteller morsomt om når hollandske fraktebåter hentet feltspat til porselensindustrien. Ungene i bygda ropte «Hafto bångbång» til sjøfolkene. Det skulle visst bety; har du godteri til oss? Det hadde de. Dessuten brukte sjøfolkene disse rare, åpne treskoene hele året. Sparkene til ungene måtte hollenderne prøve en vinter, det gikk som det måtte gå. Folket havna i snøen og treskoa havna alle andre plasser.

 
Smale tema kan også fenge. Svein R. Sommerset har to artikler om tran, fisketran. En om «Trantynna ved Brenneset», som ga navn til et undervannsskjær. Den andre om bruken av tran som lyskilde. Tranlampa var ei skål (med tran i) og en veike som lå oppi og som også hang et par cm utenfor tuten på skåla. Det ga brukbart lys i gamle dager. Tran har vært brukt som lyskilde siden middelalderen, men ble etter 1862 gradvis erstattet av parafinen, som ikke oste og luktet så sterkt som fiskeolja.

I gamle dager ble tranlampa brukt som kilde til lys i hus og heim. 

Årbøker omhandler i stor grad mennesker. Kvinneandelen er god både på forfatterlista, i temaene og ikke minst i bildene. Åtte kvinner er bidragsytere. 

 
Ruth Storeng skriver om Kjøpsnes sangforening, mens navnesøster Ruth Eide Knutsen skriver om sin onkel Harald Eide på oppdrag i Oslo i 1952. Hun var oppvokst i Oslo og skulle guide onkelen til både severdigheter og myndigheter. Han skulle besøke tysfjordkjempen Kolbjørn Varmann på Stortinget. Det ble en stor opplevelse for både onkel og niese. Artig artikkel, men redaksjonen har ikke faktasjekket innholdet. Varmann omtales som samferdselsminister med kontor på Stortinget. I 1952 var han stortingsrepresentant, samferdselsminister ble han først i 1955.

Kjøpsvik bluesklubb feiret 25 år i 2025. Klubben har i mange år arrangert Sement-Blues’en med både norske og internasjonale artister. Ellen Berg, Freddy Iversen og Kurt Molvik.

 
Årbok for Tysfjorden 2025 er i det store og hele et solid og allsidig produkt med gode artikler over et vidt spekter.

Forsida er et maleri av Knut Kråkevik som viser MS Hulløy på Tysfjorden

Årbok for Tysfjorden 
184 sider, innbunde 30*21 cm
Tysfjord Lokalhistorielag 2025
Pris: kr 290,-  

Avisa Nordland 4. desember 2025

 

Fauskeboka 2025

 

Slåttekara og andre folk i Fauske og omland

 Omtale ved Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Årets utgave av Fauskeboka har ei flott forside, og det er en fryd å åpne boka! På innsida åpenbarer det seg et kart over hele kommunen med markeringer av hvilke geografiske områder de forskjellige artiklene omhandler. Kartet bli gjentatt på slutten av boka. Det er et kjempegodt grep til hjelp for alle lesere.

Kanskje så åboren slik ut? Illustrasjon: Asbjørn Lind

Årboka er innholdsrik med mer enn tretti tradisjonelle artikler, dikt, små fortellinger og bildereportasjer med mangfoldige tema fra mange forskjellige steder i kommunen. Fem av artiklene har vært publisert tidligere under vignetten «Fauskeminner» i Saltenposten tidlig på 2000-tallet, men det gjør dem ikke mindre interessante for nye og kanskje noen gamle lesere. Tidsspennet er også stort: omtrent 1250 år – fra Asbjørn Linds spennende fundering over hva myrpålene på Erikstad har vært brukt til i eldre jernalder og utforsking av åbor på Erikstad til Hogne Bø Pettersens gjenkjennelige beretning om Star Wars i Grillbaren til Ole Reidar. 

Bjørn Stemland slår an tonen i en varm skildring av sine møter som barn med Angelette og Håkon Jakobsen på Venset i årene etter krigen. For noen vil nok dette tidsbildet føles som veldig fjernt i likhet med beretningen om opprettelsen og driften av Møllenbakkfossens lysverk, men det er jo innenfor de siste hundre årene og forteller egentlig om store endringer i samfunnet.

Angelette og Håkon Jakobsen foran deres lastebil. Bildet er tidligere brukt i Gårdshistorie for Fauske bind 3. 

Den raske utbyggingen av gruvevirksomheten og samferdselen i Sulis, skapte levebrød for mange og endret bosettingsmønstret og hele levemåten i området i løpet av få år. Samtidig som næringslivet endret seg fra jordbruk, fiske og litt handel vokste det fram organisasjoner av forskjellig slag. I denne boka er det først og fremst dannelsen av fagforeninger og idrettslag som er omtalt. Det vakte oppmerksomhet og skapte forbindelser med tilsvarende miljø både i Nordland og nasjonalt. Men det er ikke nevnt noe om foreninger eller organisasjoner som samlet kvinner eller barn. Kanskje det kan bli et tema i ei senere bok?

Espen Johansens velskrevne artikkel «Jakten på historien om Eivind og legatet» forteller om en mann som velger en annen vei enn arbeid med malmen og den radikale arbeiderbevegelsen vi ofte forbinder med Sulis. Eivind Sandnes er likevel en samfunnsengasjert og aktiv person som kommer fra små kår, men etterlater seg en arv som mange har fått glede av. Artikkelen passer godt inn. Den forteller om et aktivt menneske med ekstraordinære ressurser i samfunnet han lever i og gir også et lite glimt av sosiale forskjeller.

Sosiale forskjeller blir også indirekte en del av beretningen i Johan Natvigs artikkel: «Boka etter min bestefar som døde i en sprengningsulykke». Ei rørende fortelling om livet etter ei forferdelig ulykke uten sosiale ordninger for dem som ble rammet.

Einar Stifjell i skiløypa. Foto Kjellaug Strøm

Det er fortellinger om mange mannfolk og det de fikk til i årets utgave av Fauskeboka! John Helge Johansen har skrevet om noen av dem i artikkelen om arbeidsidrettslaget «AIL Blåmannen, Lakså». Idrettens helter i mellomkrigstida. Flere av medlemmene bodde og trente i den veiløse bygda Lakså. Der opparbeidet de en enkel friidrettsbane, og om vinteren drev de med langrenn og hopp. Etter hvert deltok utøverne i stevner både lokalt og nasjonalt og ble til og med tatt ut til internasjonale stevner. Denne artikkelen er virkelig en av perlene i årets utgave. Som leser blir man imponert og sjarmert av kreativiteten, treningsiveren og viljestyrken som ble lagt for dagen. Kanskje var hjemturen etter konkurransene og festens slutt ved midnatt en tur til fots på tre mil. Vi får også vite hvorfor kvinner ikke deltok i konkurransene og hvorfor det fantes to forskjellige landsdekkende idrettsbevegelser. 

 

Bilde av Lakså tatt fra toppen av Hårskolten. Ca 3 km fra Lakså ligger Nordalsgårdene der det også var bosetning. Foto Cato Hultmann. 

Jan Oscar Bodøgaard skriver godt om «Pelle Molins liv og død i Norge 1894 – 1895». Det er vel ikke til å unngå at damehistoriene til den stakkars mannen må nevnes, men i Fauskeboka blir artikkelen mest interessant fordi vi blir kjent med flere sider ved Pelle Molin. Han dro til Sulis og engasjerte seg blant annet i en arbeidsrettssak slik at han ble bortvist fra stedet. Han var også opptatt av oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge. Bodøgaard beskriver en vitebegjærlig, ressursrik mann med mange interesser, talenter og planer utover å innynde seg hos damene. Kanskje var det heller ikke så lett å sjarmere damene i Sulis omgitt som de var av skikkelig barske karer?

Hendelser fra krigen er viet oppmerksomhet i flere interessante artikler. Kjell Bakkens artikkel skiller seg ut. Han skriver om jentene fra Polen, Belarus og Ukraina som var plassert på tvangsarbeid på Fauske under krigen. 

Kartet illustrerer hvor Anna Larisch foreldre kom fra. Mor fra området nær Minsk, far fra Warszawa. Kartverket-SNL og Kjell Bakken. 

Bakken presenterer bilder og navngir noen av jentene. Fortellingene om hvordan de havnet som arbeidere i leiren på Fauske er dramatiske. Det samme gjelder valgene de måtte ta etter krigen. Det gjør det enklere å forstå mer av hvem de var, og hva de ble utsatt for. Selv om ikke alle tyskerne de møtte var «slemme», måtte det være tunge tanker og stunder når framtida var helt uforutsigbar for jentene. Vi får også vite at etterkommere etter disse jentene har besøkt Fauske for å forstå mer av hva mødrene opplevde, og nå er Ukraina på nytt rammet av krig. 

Tre østeuropeiske tvangsarbeidere utenfor boligbrakka i Todtleiren på Fauske sommeren 1944.  Fra venstre Maria Gripitsch, Marija Tridenskaja og Sonja Sienkiewicz. De to siste i fritidsklær. Vi ser den nedlagte hestejernbanen til marmorbruddet i Løgavlen. I dag ligger boligene i Nordimarkveien 11-11A her. Retusjert og fargelagt av Kjell Bakken.

En stor og gledelig overraskelse i Fauske-boka er Ing-Lill Pavalls artikkel om «Kvinner og tradisjoner i samisk reindrift». Tittelen er treffende. Hun tar utgangspunkt i egen familie og kjent litteratur og beskriver viktige rettigheter for samiske kvinner blant annet knyttet til arv. Hun tar også for seg mer dagligdagse oppgaver som matstell, spesielt for kjøtt og regler for hvordan besøkende fant sin plass i gammen. Samtidig forteller hun om ei reinflytting fra svensk til norsk side i vårt område. Det var en lang og omstendelig prosess som krevde god planlegging. Hele artikkelen er interessant lesning. Vi kan til og med finne ut hva vi må gjøre hvis vi skal sove på glør! Med bruksanvisninga kommer det også en advarsel. 

Sara, Signar og Amund i gammen ved Faulvatn i 1957 eller 1958. Foto Ing-Lill Pavall.

 

Fauske som skolested blir beskrevet i flere artikler. Hogne Bø Pettersens fotoreportasje «Ruinene av Sentralskola» er den mest bevegende. Bildene vekker begeistring over et påkostet bygg og forundring over installasjoner og kunst som ikke har blitt ivaretatt. Bildene viser at bygningene ganske riktig står igjen som en slags ruin. Hva har skjedd? Det er viktig både å lese og studere bildene nøye. Kanskje passer tittelen på ei omdiskutert bok godt i dette tilfellet: Landet som ble for rikt. 

 

Nydelige jernfigurer, laget av Oddvar Andreassen fra Fauske, sto i hver ende av korridorene i byggetrinn 4.  De ble neppe tatt vare på. Vi ser her sørover og ned på Paviljongen, hvor første til tredje klasse gikk. 

Alt er ikke bare arbeid og alvor. Frøydis Einset skriver artig om «Hornmusikk i vårløsningas tid». Vi får et lite innblikk i hvordan ungdommen møttes på lørdagskveldene. John Strøm gir i «Ode til en forgangen festkultur» en livlig beskrivelse av utviklingen av festkulturen som kunne omfatte både unge og godt voksnes deltakelse på det lokale ungdomshuset til denne funksjonen ble overtatt av mer profesjonelle aktører.

Bildene og andre illustrasjoner i boka er gode og interessante. De supplerer teksten på en fin måte. Ann-Katrin Finneid sier om sin bildekavalkade «Familieliv på Hanken 1958 – 1962» at «et bilde sier mer enn tusen ord», og illustrerer det med bilder både fra arbeid og fritid.  

Dette blir supplert av Berit Lesniak som deler hytteminner med oss. Ing-Mari Nilsen gjør litt av det samme når hun beskriver mange slags forretninger og fellesskap på Straumsnes, men med tyngdepunkt rundt produksjonen i bakeriet der. Det er nesten så duften av den deilige baksten kan fornemmes – ikke rart det var samling rundt kafeen. 

Familieliv på Hanken. Foto Sulitjelma Historielagn  

Fauskeboka er blitt ei innholdsrik og veldig fin bok med mange bidragsytere og tema og med formalitetene i orden: fotografene er kreditert og kilder er oppgitt. Overskrifter og ingresser er gode og informative. Men flere omtaler av forfatterne er blitt skjemmet av en teknisk(?) feil som gjør presentasjonen vanskelig å lese.

Det er ikke mye som mangler i boka, men som nevnt hadde det vært interessant å få vite mer om hva kvinnene syslet med og samarbeidet om.

Leserne blir alt på de første sidene presentert for årets redaksjon med ei vennlig oppfordring om selv å bidra til neste års utgave. Forhåpentligvis vil en så vennlig invitasjon inspirere flere bidragsytere til kommende årbøker.

Forsidebildet: Kjell Hansen fra Fauske takkes av som trommis i bandet Teknisk Etat. Nesten hundre mennesker dukket opp på Ankerske scene for å hylle ham, og det ble tale og blomster fra kultursjefen i Fauske kommune. Kjell så mest litt brydd ut over all oppmerksomheten, mens han fikk stående applaus. Fotograf: Hogne Bø Pettersen.

Fauskeboka 2025  

Årbok nr 45

194 sider, innbundet 25.5*19 cm 

Utgiver: Fauske Historielag 2025

Opplag: xxx

Pris kr 395 

 

 

 

 

Avisa Nordland 27. november 2025